I løpet av et besøk på legekontoret kan pasienten være i kontakt med både legen og legens hjelpepersonell. Her har vi beskrevet noen typiske situasjoner som lege og hjelpepersonell ofte befinner seg i, og som vil kunne utløse egenandel fra pasienten og refusjon fra Helfo. Vi har samlet informasjon om takster som ofte er i bruk der legen delegerer oppgaver til hjelpepersonellet, og eksempler på riktig bruk av takster der hjelpepersonell er involvert i arbeidet.
Legen har ansvaret
En lege kan med hjemmel i helsepersonelloven § 5 overlate en del av arbeidet på legekontoret til hjelpepersonell, hvis det er forsvarlig ut ifra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Se § 5 i loven:
helsepersonelloven (lovdata.no)
Når legen delegerer til hjelpepersonell, er det fortsatt legen som har det overordnede ansvaret for arbeidet som utføres, både faglig og økonomisk.
Hjelpepersonell kan også skrive regning
Som oftest er det legen som skriver regning etter å ha vært i kontakt med pasienten, men legen kan også delegere den oppgaven til hjelpepersonell. Legen har ansvaret for at refusjonskravet som fremmes er i samsvar med lov, forskrift og avtale. Refusjonskravet må dokumenteres korrekt, uavhengig av om det er legen selv eller hjelpepersonell som har utført arbeidet.
Det er viktig at diagnosen eller diagnosene som oppgis, samsvarer med den medisinske problemstillingen i den aktuelle pasientkontakten. Det skal være en sammenheng mellom takstbruk og diagnose.
Én regning per pasientkontakt
Selv om pasienten har vært innom både legen, laboratoriet og skiftestuen på samme legebesøk, regnes dette som én pasientkontakt, og det skal kun skrives en regning.
Det er viktig at legekontoret har kunnskap om regelverket og gode rutiner, ellers kan de risikere å kreve refusjon for samme arbeid flere ganger.
Resepsjon
Det er viktig å ha klart for seg hvilke takster man kan kreve når pasienten er i kontakt med resepsjonen, enten det skjer per telefon eller ved fremmøte. Er pasienten til konsultasjon i løpet av besøket, vil arbeidsoppgavene som utføres i resepsjonen inngå i konsultasjonstaksten.
Eksempel: Fornying av resept
En pasient ringer legekontoret for å få fornyet en resept. Hjelpepersonellet skriver resepten og legen signerer resepten elektronisk.
For denne henvendelsen er det riktig å kreve kun takst 1i for å skrive resept.
Eksempel: Å skrive resept inngår i konsultasjonstakst 2ad
En pasient er til konsultasjon, og har flere ting hun ønsker å ta opp med legen. På vei ut av kontoret spør pasienten om å få fornyet sine faste resepter. Legen sier at det kan hun ordne ute i resepsjonen. Hjelpepersonellet gjør klar resepten, og legen signerer elektronisk.
Selv om det også i dette tilfellet skrives resept, kan det ikke kreves takst 1i. Forskjellen er at denne pasienten er til konsultasjon. Skriving av resept er inkludert i konsultasjonstaksten 2ad, som det er riktig å kreve i dette tilfellet.
Eksempel: Ny henvendelse gir ny takst
Legen har en eldre pasient til konsultasjon for diabeteskontroll. Det blir tatt prøver på laboratoriet før pasienten reiser hjem. For dette besøket er det riktig at legen krever konsultasjonstakst 2ad.
Senere samme dag ringer pasienten tilbake til legekontoret fordi han har glemt å be om fornyelse av en resept. Hjelpepersonellet ordner med resepten, og legen signerer elektronisk. Nå kan takst 1i kreves fordi dette er en ny pasientkontakt.
Eksempel: Behov for drosje til legetimen
En pasient ringer til legekontoret og lurer på om han har rett til drosje når han skal til fastlegen. Hjelpepersonellet gjør en vurdering i samråd med legen, kommer til at det er medisinsk grunnlag for drosje, og bestiller drosjen.
Her kan det kreves takst 1bd for den medisinske vurderingen som blir gjort for å avgjøre om pasienten har rett til drosje. Vurderingen må dokumenteres i journal, på lik linje med annen medisinsk vurdering av pasienten.
Hvis pasienten er hos legen til konsultasjon, er vurdering av behov for drosje inkludert i konsultasjonstaksten, og takst 1bd kan ikke kreves.
Laboratoriet
Det er legen som tar stilling til hvilke prøver som skal tas på laboratoriet, mens det ofte er hjelpepersonellet som tar selve prøvene. Hjelpepersonell kan skrive regning for arbeidet som utføres på laboratoriet. Vær oppmerksom på at flere av oppgavene på laboratoriet kan inngå i konsultasjonstakstene dersom pasienten også er til konsultasjon hos legen. Gode rutiner sikrer at ikke både lege og hjelpepersonell skriver regning for samme pasientkontakt eller samme laboratorieprøver.
Eksempel: Kun én kontakttakst per pasientkontakt
En pasient kommer til legekontoret for å levere en urinprøve. Samtidig ønsker han å få fornyet en resept. Selv om det blir utført flere handlinger på legekontoret, kan det ikke kreves flere kontakttakster for samme pasientkontakt.
Når pasientkontakten i dette tilfellet resulterer i resept, blir takst 1i riktig.
Eksempel: Kun prøvetaking
En pasient kommer etter avtale med fastlegen til legekontoret for å ta noen prøver, blant annet av langtidsblodsukker. Hun skal til konsultasjon noen dager senere, men denne dagen kommer hun kun for prøvene, slik at prøvesvarene skal være klare til konsultasjonen. I dette tilfellet er det riktig å kreve takst 701a for taking av prøve og takst 709 for bestemmelse av langtidsblodsukker.
Her er det kun prøvetakning, og det blir ikke gitt noen medisinske råd som er journalverdige. Derfor kan ikke takst 1ad kreves i dette tilfellet.
Eksempel: Hjemmesykepleier leverer prøve på laboratoriet, med samtidig rådgivning
Etter avtale med legen leverer en hjemmesykepleier en prøve for en pasient på laboratoriet for INR-analyse. Via legens hjelpepersonell får hjemmesykepleier beskjed om Marevan-doseringen, og eventuell avtale om neste prøvetaking.
Her kan det kreves takst 701a for taking av prøve, takst 710 for selve analysen, og takst 1ad, som kan kreves både når rådgivningen blir gitt ved personlig frammøte og ved bud. Her ansees hjemmesykepleieren som bud, og 1ad kan kreves siden de får rådgivning på vegne av pasienten.
Eksempel: Hjemmesykepleier leverer prøve til laboratoriet, legen ringer tilbake
Etter avtale med legen leverer en hjemmesykepleier en prøve for en pasient på laboratoriet for INR-analyse. Denne gangen får hjemmesykepleieren beskjed om at legen vil ta kontakt med dem litt senere på dagen for å informere om resultatet. Da kan det ikke kreves takst for medisinsk rådgivning på vegne av pasienten, takst 1ad.
Her kan det kreves takst 701a for taking av prøve og takst 710 for selve analysen. Når legen senere på dagen ringer og snakker med hjemmesykepleieren, blir det å regne som en ny kontakt. Det må derfor skrives ny regning på takst 1f, telefonsamtale med hjemmesykepleie om enkeltpasient.
Klokkeslett på denne regningen er tidspunktet legen ringer og informerer hjemmesykepleien om resultatet, ikke klokkeslettet de var innom laboratoriet med prøven.
Eksempel: Prøver rekvirert av ekstern aktør
En pasient kommer til fastlegekontoret med rekvisisjon fra sykehuset. Hjelpepersonellet tar prøvene og sender dem til eksternt laboratorium for analyse.
Her kan takst 1ad kreves, da dette er prøvetaking for ekstern rekvirent uten samtidig rådgivning, jf, merknad A1. I tillegg kan takst 701a kreves.
Blir noen av prøvene analysert på legekontoret, kan det også kreves takst for dem innenfor refusjonstakstene 703–712.
Skiftestue
Arbeidet som foregår på skiftestua blir ofte delegert til legens hjelpepersonell.
Er pasienten til konsultasjon hos legen i forbindelse med besøket på legekontoret, er enkelte prosedyrer på skiftestua inkludert i konsultasjonstaksten.
Dersom det kun er legens hjelpepersonell som er i kontakt med pasienten, vil takst for enkel pasientkontakt, takst 1ad, være korrekt i de fleste tilfeller.
I tillegg til konsultasjonstakst eller takst for enkel pasientkontakt, vil det avhengig av prosedyre kunne utløses en eller flere prosedyretakster. Hvilken prosedyretakst som utløses, avhenger av hvilken behandling som blir gitt.
Det kan også i mange tilfeller være aktuelt å kreve takster for forbruksmateriell eller legemidler, se takstene 10a-d og merknad B5.
Sårstell
Sårstell er en av flere oppgaver som utføres på skiftestua. Rensing av små sår utløser ikke prosedyretakst. Dette arbeidet, samt fjerning av sting, er inkludert i konsultasjonstakst 2ad. Skifting eller rensing av store sår og avansert leggsårbehandling utløser prosedyretakster, i dette tilfellet takst 100 og takst 105. Takstene 100 og 105 kan også utløses på en del andre prosedyrer.
Forbruksmateriell
I mange tilfeller kan det i tillegg til egenandel kreves betaling for forbruksmateriell ved enkelte prosedyrer utført på skiftestua. Hvilke prosedyrer dette gjelder, går frem av takstene 10a-d.
Noen eksempler er EKG og materiell til sårbehandling. Takst for forbruksmateriell er egenbetaling som ikke teller med i frikortgrunnlaget.
Det finnes i tillegg noen eksempler på materiell eller legemidler det kan kreves betaling for som ikke er inkludert i taksten, for eksempel spiral, legemidler og vaksiner.
Legen og hjelpepersonell kan imidlertid ikke ta betalt for engangsutstyr som for eksempel sprøyter og plaster, fordi slike utgifter inngår i taksten.
Eksempel: Sårbehandling utført av hjelpepersonell og lege
En pasient kommer til skiftestua med et kronisk alvorlig leggsår. Han er jevnlig til behandling på skiftestua, og denne dagen behandler hjelpepersonellet såret uten at legen involveres.
Ved dette besøket er det riktig å kreve takst 1ad, enkel pasientkontakt, fordi legen delegerer arbeid til hjelpepersonell. I tillegg kan det kreves takst 105, leggsårbehandling, og takst 10d, som er materiell ved større kirurgiske prosedyrer.
Etter noen dager er samme pasient tilbake fordi såret har blitt verre. Legen kommer inn på skiftestua, spør pasienten litt om såret og sjekker pasientens helsetilstand. Så gir han beskjed om hva hjelpepersonellet skal gjøre.
I dette tilfellet har det vært en konsultasjon, og konsultasjonstaksten 2ad kan kreves i tillegg til prosedyretakstene. Selv om det var hjelpepersonellet som gjorde selve sårbehandlingen, ble det gjort en medisinsk vurdering av legen som gir rett til å kreve takst 2ad.
Injeksjoner
I noen tilfeller kommer pasienten på skiftestua for å få satt ulike typer injeksjoner. Når injeksjonene er ledd i behandling av sykdom, kan legen kreve takster for dette arbeidet. Injeksjoner som blir satt forebyggende, som for eksempel influensavaksiner eller reisevaksiner, dekkes ikke av folketrygden. For dette arbeidet kan det ikke kreves takster eller egenandel.
Eksempel: Injeksjoner
En pasient kommer på legekontoret for å få satt en B12-injeksjon. Etter avtale med legen går pasienten rett på skiftestua, og legens hjelpepersonell setter injeksjonen. Her utfører hjelpepersonellet en prosedyre på vegne av legen.
Det kan kreves takst 1ad, enkel pasientkontakt, for dette arbeidet.